Hvor offentlig er facebookprofilen din?

I en rekke saker i Norge, nå sist med jentene som er siktet for narkotikasmugling i Bolivia, har journalisters bruk av informasjon fra profiler fra Facebook og sosiale nettverkssteder vært diskutert. Andre eksempler er rasulykken i Ålesund og drapet på en 29-åring i Nordland.

I dag siterer Journalisten.no Journalism.co.uk som omtaler en undersøkelse britiske Press Complaints Comission har fått utført.

Undersøkelsen viser klart at folk oppfatter at en personlig profil og informasjonen de har lagt ut der er i en privat eller halvprivat sfære:

Nine out of ten (89 per cent) web users are in favour of the introduction of guidelines about the type of personal information that can be published online so that they can more easily seek redress if material is wrong or intrusive, a study has claimed.

Jeg opplever at mange journalister derimot oppfatter denne type informasjon som ute i det offentlige rom, og at de dermed står relativt fritt til å sitere den.

Jeg mener det ikke er så enkelt. Even Westvang fra Bengler (som driver underskog.no) bruker samme bilde i Journalistens artikkel som jeg har brukt i kurssammengenger og andre diskusjoner der temaet har kommet på bane:

Informasjonen du legger på facebookprofilen din er mer å sammenligne med det du forteller venner rundt et kafébord. Ja, det er i det offentlige rom, men det betyr ikke at du ønsker at folk på nabobordet som overhører samtalen skal sitere deg på det.

De langt fleste journalister ville heller ikke direkte sitert en samtale de overhørte, men heller brukt informasjonen først når de fikk den bekreftet av samme kilden, eventuelt andre, etterpå.

Dette er en generell betraktning. Det finnes mange avskygninger av problemstillingen.

Her er noen:

- Facebook kan sies å være i en særstilling siden folk står fram med fullt navn og de inviterer venner aktivt. Dermed er kanskje dette et mer privat rom enn andre nettverk der folk bruker nick og profilen ligger helt åpne.

- At noen ikke vet eller skjønner at Facebookprofilen deres er helt åpen for alle i samme netverk med mindre de snurper igjen tilgangen bør ikke lastes dem. Vær varsom-plakaten, både punkt 3.3 og 3.9, kommer inn på slike problemstillinger.

- Det finnes eksempler på at kjente folk har fått laget falske profiler i sitt navn. Siste eksempel er Jens Stoltenberg på Twitter. Det er grei kildekritikk å sjekke at den du siterer faktisk er den rette.

Den frie ytringen stanser der andres makt over teknologien begynner

Den som eier publiseringsutstyret kan bestemme hva som publiseres. I gamle dager eide avisene stort sett eid sin egen trykkpresse og kontrollerte dermed makten over hva som kom ut i det offentlige.

Internett har gitt alle adgang til å ytre seg. Langt de fleste ytrer seg på nettsider eller via tjenester de ikke eier selv. Skulle de av mer eller mindre gode grunner bli utestengt kan de alltids finne seg en annen plass å publisere innholdet sitt. Det eneste de taper er den informasjonen de har lagt ut på nettstedet de har mistet tilgang til.

Også mange nettmedier leier publiseringstjenester og serverplass av andre firmaer. Tekniske og økonomiske årsaker ligger bak. Men, dermed legger de også sin redaksjonelle frihet i hendene til firmaer som ikke styres av samme publisistiske prinsipper som dem selv. Og, med sine store innholdsmengder kan de ikke bare finne en ny publiseringstjeneste og droppe alt det gamle.

Et godt eksempel ble rapportert av NRK i dag. Organisasjonen Human Rights Service opplevde at nettsideleverandøren fjernet de omstridte Muhammed-karikaturene og redigerte stoffet på organisasjonens nettsider. I samme NRK-sak kommer det fram at store norske medier som VG, Dagbladet, A-presseavisene og TV2 bruker eksterne firmaer til lagring. En parallell er at mange norske mediehus bruker det danske firmaet Xstream til publisering av video på nett.

I saker som er omstridte, på juridisk eller annet vis, er selvsagt ikke et tilfeldig internettfirma like gira på å havne i retten, møte boikott eller eventuell sabotasje i den frie presses navn som mediene er. Derfor bør medier nå som før sikre seg både kunnskap om og eierskap til publiseringsteknikken.

Teknologi er for viktig til å overlate til teknologene alene.

Anonymisering og identifisering i googlingens tid

I dekningen av lommemannensaken har så langt ingen medier gått ut med navnet på den siktede mannen. Men mange har likevel gått langt i å identifisere han, gjennom de detaljene de har publisert om vedkommende. Dette har mine kolleger på IJ Gunnar Bodahl-Johansen, Ståle de Lange Kofoed og jeg skrevet en kronikk som er publisert på Journalisten.no.

Du kan lese og delta i debatten i Journalistens artikkel om saken .

Hør meg på P2s Kulturnytt

Nå i ettermiddag skal jeg delta i P2s Kulturnytt for å snakke om web 2.0 og hvordan det påvirker de tradisjonelle journalistiske bedriftene. Bakgrunnen er opprøret blant britiske journalister, blant annet omtalt i Journalisten. Slå på radioen rett over 15.00 eller hør på nettradioen til NRK både under og etter.

Kan Google se inn i soverommet ditt, og bør du bekymre deg for det?

I kveld skal jeg være med på radioprogrammet Kveldsåpent (NRK P1) for å snakke om den nye funksjonen street view i Google Maps. I likhet med A9.com og Windows Local Search før dem har Google nå tatt bilder av alle hus i alle gater i en rekke amerikanske byer og koblet dem til kartsøket sitt slik at du kan "gå" opp og ned gatene og se deg rundt. Metoden er relativt enkel:
De har koblet et spesialkamera til en bil som kjører rundt og tar bilder samtidig som de registrerer gps-data for hvert bilde.

Men - å ta så mange bilder i større og mindre byer fører uvergelig til at folk blir fotografert i mer eller mindre pinlige situasjoner, mens de kler på/av seg innenfor soveromsvinduet, tisser på offentlig sted osv. Magasinet Wired samler på eksempler på pinlige eller rare situasjoner funnet i Street View.

Det er klart det er pinlig for de som blir tatt bilde av. Det er ikke moro å få offentlighetes lys over såvidt private sysler. Men om du er så bekymret for uønsket oppmerksomhet kan det være en idé å holde private gjerninger til det private rom. Kler du av deg med åpent vindu må du regne med at noen ser deg. Tisser du på offentlig sted så gjør du det nettopp offenlig.

Så har du selvsagt maks uflaks når kamerabilen fra verdens største søkemotorselskap farer forbi akkurat i det øyeblikket. Men er det overvåking vi bør bekymre oss for? Neppe - det er ikke systematisk og det er tilfeldig. Du har rett og slett uflaks. Det kan enkelt forhindres med å oppføre seg skikkelig på offentlig plass. Den statistiske sjansen for den jevne amerikaner for å bli avbildet av Google i uheldige omstendigheter på offentlig sted er dessuten langt mindre enn å bli utsatt for grov vold eller kvestet i trafikken. Google sier de vil fjerne "upassende" bilder. Men det kan nok vise seg å være en vanskelig øvelse. De krever svært mye dokumentasjon på at du som klager er deg selv. (I mellomtiden kan både den ene og den andre kopiere bildet og publiserer det på annet hold, utenfor Googles kontroll.)

Åkke som; det finnes så mye annet jeg heller ville bruke tid på å engste meg for. Du bør være langt mer bekymret over alle mer eller mindre offisielle overvåkningskameraene som finnes, alle bompasseringer med bilen som registreres, hvordan teleselskapene kan følge dine bevegelser så lenge du har mobilen i lomma, hvordan det amerikanske etterretningsbyrået NSA overvåker mobil- og internettrafikk, og ikke minst hvordan hvem som helst kan ta bilde av deg med mobilen selv i ganske private situasjoner og publisere dem for all verden. Her er det all mulig grunn til bekymring fordi hverdagen din er gjennomsyret av dette.

Det synes også datatilsynet som har skrevet om det i sin siste personverrapport, samt har laget nettstedet dubestemmer.no (beregnet på ungdom) om hvor grensene går.

Vi må venne oss til at vi lever i en annen offentlighet enn før. Når vi står på busstasjonen eller sitter i parken, er vi ikke lenger i en lokal offentlighet med en omkrets på noen hundre meter, men i en gobal offentlighet. Den globale offentlighet med Googles Street view, kartsøk med satellittbilder, kameramobiler som tar bilder som legges ut på ymse nettsider, for eksempel youtube og flickr setter nye krav til oss. Ikke minst til hva vi tar bilde av og publiserer. Det er mange eksempler på barn og ungdom som mobbes ved at bilder fra voldsepisoder, eller andre personlige bilder havner på nett eller spres fra mobil til mobil.

Norske medier har over de siste hundre år kultivert en publiseringsetikk i Vær Varsom-plakaten. Når alle kan publiserer må vi også ta det ansvaret som følger med. Feiltrinn vil skje. Men den enkelte av oss har et ansvar for å sørge for at det blir så få som mulig.

----------------

Også amerikanske myndigheter har betenkeligheter med Street View-tilbudet: Department of Homeland Security mener det kan utgjøre en sikkerhetsrisiko for nasjonen. Dessuten har flere advokater i erstatningssøksmålets hjemland begynynt å rasle med sablene. Nok en ting å bekymre seg for er at Google tar vare på alle nettsøkene dine, og kan dermed se hva du har søkt på lenge etter at du har glemt det. De annnonserte for en ukes tid siden at de nå "bare" vil ta vare på dem i 18 måneder, imotsetning til 18 til 24 måneder slik de har gjort før.

Rapporten om sjekkheftejournalistikk i Norge

Min gode kollega Gunnar Bodahl-Johansen her på IJ har skrevet en utførlig rapport om kjendisjournalistikken og kildebetaling i Norge. Rapporten ble presentert under en åpen høring Oslo mandag. Her er en lenke til siste nyheter om saken.