Den frie ytringen stanser der andres makt over teknologien begynner

Den som eier publiseringsutstyret kan bestemme hva som publiseres. I gamle dager eide avisene stort sett eid sin egen trykkpresse og kontrollerte dermed makten over hva som kom ut i det offentlige.

Internett har gitt alle adgang til å ytre seg. Langt de fleste ytrer seg på nettsider eller via tjenester de ikke eier selv. Skulle de av mer eller mindre gode grunner bli utestengt kan de alltids finne seg en annen plass å publisere innholdet sitt. Det eneste de taper er den informasjonen de har lagt ut på nettstedet de har mistet tilgang til.

Også mange nettmedier leier publiseringstjenester og serverplass av andre firmaer. Tekniske og økonomiske årsaker ligger bak. Men, dermed legger de også sin redaksjonelle frihet i hendene til firmaer som ikke styres av samme publisistiske prinsipper som dem selv. Og, med sine store innholdsmengder kan de ikke bare finne en ny publiseringstjeneste og droppe alt det gamle.

Et godt eksempel ble rapportert av NRK i dag. Organisasjonen Human Rights Service opplevde at nettsideleverandøren fjernet de omstridte Muhammed-karikaturene og redigerte stoffet på organisasjonens nettsider. I samme NRK-sak kommer det fram at store norske medier som VG, Dagbladet, A-presseavisene og TV2 bruker eksterne firmaer til lagring. En parallell er at mange norske mediehus bruker det danske firmaet Xstream til publisering av video på nett.

I saker som er omstridte, på juridisk eller annet vis, er selvsagt ikke et tilfeldig internettfirma like gira på å havne i retten, møte boikott eller eventuell sabotasje i den frie presses navn som mediene er. Derfor bør medier nå som før sikre seg både kunnskap om og eierskap til publiseringsteknikken.

Teknologi er for viktig til å overlate til teknologene alene.