Mediehus.org

I dag lanseres mediehus.org, en blogg og nettressurs for integrasjon, utvikling og flerkanalsstrategier i norske mediehus. På nettstedet finner du også en oppdatert analyse av utviklingen i ti norske mediehus, mediehusrapporten 2008, samt fjorårets utgave mediehusrapporten 2007.

Nettstedet er opprettet i forbindelse med master of management-kurset i flermedial ledelse på BI. Både studiet og nettstedet er et samarbeid mellom BI og IJ.

Du kan få oppdateringer fra mediehus.org på twitter.com/mediehus eller RSS.

Brukere, journalister og det kognitive overskuddet

Mange journalister sliter med å forstå hvordan brukerne, mannen og kvinnen i gata om du vil, kan produsere god og troverdig informasjon i fellesskap uten ledelse. Når jeg holder kurs for norske journalister om å søke informasjon på nettet, kommer vi stort sett alltid opp i en diskusjon der noen avskriver wikipedia som tull: Man kan ikke stole på informasjonen der fordi den ikke er laget av eksperter. De ser selvsagt helt og holdent bort fra at journalister med få unntak er eksperter, eller de mener at den journalistiske metode gjør at ikke-eksperten kan framskaffe holdbar informasjon om andres ekspertområde.

Den journalistiske metode der journalisten skal etterstrebe balanse, konsultere kilder (helst flere enn en) og forholde seg kritisk til dem har mange positive sider. Fram til de siste årene har det vært den eneste metoden for å raskt å skaffe fram aktuell og relevant informasjon for publisering til massene.

En av grunnene til at mange, både journalister og andre, er skeptiske er at ikke skjønner hvordan bidragsyterne i wikipedia og tilsvarende nettverksprosjekter har tid og motivasjon til å holde på med det. I deres verden er dette noe som tar en hel arbeidsdag og man får betalt for.

For de som bidrar i sosiale nettverk er motivasjonene andreledes, og de er mangslungne. Det kan være alt fra lyst og glede, til ønske om oppmerksomhet, ønske om å bidra positivt, ønske om å gjøre artikkelen om den tingen de er opptatt av litt bedre, og så videre.

Når det gjelder tid holdt Clay Shirky, forfatter av boka Here Comes Everybody, et svært interessant foredrag på web 2.0 konferansen nylig. På denne siden finner du både video og transkripsjon av foredraget.

Han snakker om det kognitive overskuddet som finnes i det postindustrielle samfunnet. All den kunnskapen og tankekraften som hver dag er til overs når vi har gjort det vi må for å holde oss i live.

Beregninger viser at det har gått med omalg 98 millioner arbeidstimer på å lage wikipedia til det det er i dag. Et enormt tall dersom vi sammenligner med normalt lønnsarbeid. Går vi ut fra et normalt norsk arbeidsår på 1600 timer ville det tatt en person 61250 år å lage wikipedia. (Det blir feil å si at en bedrift med 61250 ansatte kunne klart ett år. Arbeidsstokken måtte vært større siden det går med tusenvis av årsverk til å adminisrere så mange mennesker i en virksomhet.)

Det virker umulig når vi ser på det med tradisjonelle virksomheter som ramme. Men sammenligner vi med andre aktiviterer vi alle gjør, men gjør hver for oss, blir bildet et annet. Shirky bruker tv-titting i USA som bilde. 98 millioner timer er like mye som amerikaner bruker på å se på tv en helt vanlig helg. Tatt i betraktning at wikipedia har eksistert siden 2001 og har bidragsytere over hele verden er tallet egentlig forsvinnende lite.

Utfordringen for journalister og medieledere er å klare å se sin vante virkelighet innenfor de nye rammene som den nye delingskulturen gir. Det er ikke nødvendigvis lett. Som Silicone Valley-investoren Eugene Kleiner sa: It's difficult to see the picture when you're inside the frame.

Jeg snappet opp Shirky-foredraget hos NRKbeta, en blogg som anbefales på det varmeste. Det gjør jeg også med boka Here Comes Everybody som forklarer grunnmekanikkene i det sosiale samspillet i delingskulturen på en framifrå måte. Den er obligatorisk lesning!

Matkbasen: Imponerende CAR-innsats av Brennpunkt

NRK Brennpunkt med Espen Andersen i spissen lanserte i går Maktbasen der de har kartlagt alle bindinger 11.170 forskjellige norske politikere har til næringslivet. De har hentet inn informasjon fra blant annet Brønnøysundregistreneog koblet disse med opplysninger om folkevalgte.

Funnene er publisert i en database som er åpen for alle. I motsetning til KS' frivillige styrevervregister der bare 250 kommuner er med, har Espen og co kartlagt alle landets 430 kommuner.

Forbilledlig til rettelagt for offenligheten med ymse søk- og navigeringsmuligheter. Dessuten har de fått til en fiffig flashapplikasjon som viser nettverkene til politikerne, som for eksempel Petter Syrdalens. Høyremannen fra Arendal er den politikeren i landet med flest næringsverv, nemlig 55.

Jeg ønsker meg bedre lesbarhet i nettverkskartene, men for folk med langt færre bindinger enn Syrdalen er de lettere å få oversikten over. Ellers er dette et forbilledlig stykke datastøttet journalistikk (CAR), som alle landets journalister og innbyggere kan benytte seg av. Dette er en solid skup-kandidat.

Utforsk maktbasen selv: nrk.no/maktbasen

Mediehus bør legge ned TV-stasjonene og la folkene der lage nett-tv

Aftenposten vant tidligere denne uka prisen for årets reportasje i MBLs tv-prisdryss. MBL måtte tidligere i høst i all hast opprette en egen kategori for nett-tv, da mediehusene uten tradisjonelle eterkanaler begynte å sende inn bidrag.

Samtidig vurderer mediehuset Tønsbergs Blad å legge ned lokal-tv-stasjonen VF24, som gamle TV Vestfold har hett de siste årene. Kanalen har i tillegg til en nettutgave egen analog frekvens der de sender en studiobasert sending i loop dagen lang.

Brukerne har blitt godt vant. Lokal-tv kanalene har i alle år levd, om ikke nødvendigsvis levd godt, på at de leverte levende bilder fra små og store hendelser i det nære og halvnære området. Når alle kan publisere video og gjør det, holder det ikke lenger bare å være nær.

De er små og mellomstore avisbaserte mediehus som i dag eier de fleste gamle lokal-tvkanalene. Kun et fåtall tjener penger. Distribusjon over eteren er innmari dyrt. I en tid der selv de store kanalene taper seere, kan man spørre seg hvorfor de små som ikke tjener penger forsetter å drive. Særlig når de samme mediehusene gjerne opplever eksplosjonsartet vekst på nett-tv. Særlig når det er kutt mange steder og nedgang for bransjen.

Problemet blir selvsagt å overbevise eierne om at redaksjonen skal kutte ut etersendingene (og de annonsekronene de faktisk innebærer) og beholde folkene til å lage journalistikk for nett-tv.

De glade tar opp kampen med de sinte journalistene

Møtestedet for alle journalister som er forbannet på bransjen og hvordan den utvikler seg angryjournalist.com har fått konkurranse. Happyjournalist.com har eksistert noen måneder uten å ta av. Men nå har allstedsnærværende Paul Bradshaw fra Online Journalism Blog lansert Jollyjournalist.com. Den har ikke vært på lufta lenge, men har allerede fått en del innleggg. I motsetning til både angryjournalist.com og happyjournalist.com ser innholdet ut til å være litt konstruktivt. Tag- og feed-funksjonene gjør det også enklere å finne fram i innholdet. Å finne informasjon lettere er forresten nummer fem på lista over Bradshaws ti grunner til å være en glad journalist.

Plurk - twitterutfordrer med tidslinje

Plurk er en ny mikrobloggingtjeneste a la twitter. Du får 140 tegn til å si det du har å si, og du kan bli fulgt eller følge andre plurkere. Plurk er en canadisk tjeneste som startet opp i januar og som kombinerer twitters korte form med en tidslinje.

Alle de forskjellige plurkene, dine egen og fra dem du er fan av, blir publisert vannrett i en tidslinje slik at du også grafisk oppfatter hvordan konversasjonene utvikler seg.

Brukergrensesnittet er langt mer påkostet enn hos twitter. Dette gjør det kanskje også litt mindre aktuelt å bruke i journalistisk øyemed, slik twitter har blitt. Noe av det fine med twitter er hvor enkelt det er å bruke og lese.

Men: En kjekk ting i plurk er at du kan samle kontakter i cliques - klikker. Du kan ha en gruppesamtale med en klikk og filtrere visningnen slik at bare medlemmene i klikken vises. Kan være nyttig - for eksempel om man som journalist har et "live network" i ryggen, slik Jay Rosen pusler med på beatblogging.org.

Her er jeg på Plurk

Fortellerteknikk på nettet - soundslides aka lydbilder

NRK Beta postet før helga en fyldig beskrivelse av soundslides og programvare for å lage det.

En del amerikanere som National Geographic og NY times har puslet med soundslides eller lydbilder i flere år.

Her hjemme har blant annet Aftenpostens Stein J. Bjørge og andre der i huset laget en del. Stein er noe så sjelden som en pressefotograf med radiobakgrunn. Derfor har han også et godt grep om lyden.

Stavanger Aftenblad, Adressa og VG er også blant dem som har laget noen lydbildeserier. Du finner flere eksempler på Fotojournalisten.com.

Så litt reklame: Er du interessert i teste ut lydbilder men vil ha litt hjelp i starten har er det et kurs i soundslides til høsten på IJ (der jeg jobber).

Google.no med automatisk oversettelse av søkeresultater til norsk

Google.no har endelig lansert automatisk oversettelse til norsk. Dersom man gjør et søk etter engelske ord, for eksempel "perverse and often baffling", dukker det nå opp "oversett denne siden"-lenker ved siden av resultatene.

Foreløpig ser det ut til at den automatiske oversettelsen bare gjelder fra engelsk, men går du inn på språkverktøysiden til Google.no kan du velge mellom en lang rekke språk og oversette i begge retninger. Ganske fint, eller prilično dobro som det heter på kroatisk. (Lenke til språkverktøyene finner du ved enden av søkefeltet - under lenka til avansert søk.)

Google.com har hatt disse oversettertjenestene lenge, men min erfaring er at ikke mange norske brukere har visst om dem. Den automatiske oversettelsen av nettsider kan aktiveres med en hurtig knapp i den engelskspråklige utgaven av Googles populære toolbar. Rr i dag er dette ikke lagt til i den norske versjonen.

Så mye om det tekniske: Jeg skjønner ikke hvorfor har Google.no så langt bare lansert den automatiske oversettelsen fra engelsk. De fleste norske nettbrukere behersker engelsk rimelig godt. Jeg ville tro at tjenesten vil bli mer brukt og omtalt dersom de hadde åpent for automatisk oversettelse fra andre språk enn engelsk, for eksempel japansk, russisk, fransk, spansk og tysk. Nettet er for engelsksentrert allerede.

Automatisk oversettelse blir aldri bra. Datamaskinene forstår ikke språk og oversetter ord for ord. Dermed blir oversettelsene pussigere desto større avstand det er mellom språkene du oversetter mellom. Ordspill, idiomer og ironi er selvsagt også tapt. Her et eksempel fra første treff på søket over:

Dette er den. Den siste dagen. Jeg føler meg rå, naken, utsatt for. Hvor mye mer kan jeg muligens avsløre om meg selv? Problemet for hva du skal si er enda verre i dag, fordi jeg er stor-league lei. Det er den største ulempen med å jobbe på The New Yorker, fordi hvis du kjeder deg, det er virkelig ikke noe sted å gå.

Oversettelsen har ikke akkurat samme eleganse som Malcolm Galdwells originaltekst.

For journalistisk bruk er ikke det så farlig. Automatisk oversettelse gir oss mulighet til drive research eller nyhetsovervåking på språk vi ikke behersker. Du søker etter et navn og oversetter siden fra for eksempel portugisisk eller japansk. Språkføringen er så som så, men du vil få ett noenlunde korrekt inntrykk av faktainnholdet. I det minste nok til å vite om du bør få tak i en som kan oversette ordentlig.

Lenker til verktøy og eksempler på journalistisk bruk av mobilvideo

Kollega Ståle Kofoed og jeg holdt et foredrag om mobilfilming på Norsk redaktørforenings vårmøte i Bergen. (Godt forsinket etter at Flesland var stengt store deler av formiddagen på grunn av tåke.)

Foredraget er basert på et utviklingsprosjekt IJ har drevet i samarbeid med blant andre Drammens Tidende og Dagens Næringslivs tv-redaksjon. Prosjektet endre opp i kurset Mobil reporter på IJ i juni og desember.

Mobiltelefonen som videokamera har en rekke fordeler. De største styrkene er muligheten til å levere video raskt til nettet, og at teknologien er relativt billig. Den er dessuten alltid til gjengelig i lomma på reportere og fotografer.

Samtidig har kameraet svært begrensede fotomuligheter. Det er avhengig av godt lys, og siden optikken er så som så må du være nær motivet. Mikrofonen i telefonen er ok, men svært utsatt for vindstøy. Dette kan være ødeleggende for opptak, spesielt intervjuer. Skal du sende video raskt hjem kan også båndbredden være et problem. 3G, 3,5G og Wlan er bra, men bare gprs over GSM er det ikke mye nytte i.

Her er de fleste eksemplene, programmene og tjenestene vi nevnte i foredraget:

Tjenester og programmer for hjemsending av stoff:
Sic FTP
Adactus Mobilize Reporter
Nokika Webserver for mobilen
Bambuser
Dessuten kommer vi til å snakke om hjemsending via epost og mms

Videoeksempler:
DNs mobilvideo fra Jens Stoltenbergs pressekonferanse
Drammens tidende tv – Reportasje filmet på mobil, redigert på pc
AN: - Steinspruten sto over oss
BBC: Tømmerskip mistet lasten
Zapruders film fra mordet på JFK:
Brukervideoer fra Londonbombene:

Britiske Telegraph oppretter journalistisk teknolab

Avisa The Telegraph har sett seg lei på skillet mellom journalistikk og teknologi i nettutgaven. Avisa har sett seg lei på at journalistene ser på IT-avdelingen som noen de i beste fall henvender seg til når noe går galt, og ikke som en kunnskapsressurs i utviklingen av ny journalistikk. Denne helga åpnet de Telegraph labs, et kontor med glassvegger midt i redaksjonslokalene. Her skal grupper på ti medarbeidere fra alle slags avdelinger samles i korte perioder for å få i gang nye prosjekter:

“It’s meant as a space where we take people on four to six-week cycles, take them out of their day jobs and get them to focus on a specific thing, and get them to rapidly create something that we can put out there very quickly,” sier Telegraphs informasjonssjef Paul Cheesbrough til Press Gazette.

“The whole concept is that nobody stays in there, so there’s no fixed person working in the lab – we’re trying to move as many people as possible through to bring some of its culture back out onto the floor.”

Koblingen mellom journalistikk og teknologi er undervurdert i de fleste redaksjoner. Selv om nettavisene i akersgata og et par andre har hatt lave gjerder mellom redaksjon og utviklere, har altfor mange norske redaksjoner nær sagt vanntette skott mellom avdelingene. For mange konsernaviser sitter til og med utviklerne et helt annet sted i landet.

Mulighetene for å utvikle nye journalistiske metoder og uttrykksformer på nett, slik Journalistens nye nettforum tar sikte på å få til, blir dermed minimale. Jeg har nevnt det tidligere: Teknologi er for viktig til å overlate til teknologene alene.

Ny bok om digital journalistikk lanseres tirsdag

Tirsdag 29. april kommer boka Journalistikk i en digital hverdag. Jeg er med i boka med en artikken om research på internett, basert på teknikker fra Digital sporhundkurset på IJ. Boka lanseres med et seminar på Høgskolen i Oslo, les mer om dette arrangementet på Facebook.

BBC lanserer forside der du kan velge innhold selv

Bbc.co.uk lanserte i dag den nye forsiden sin der brukerne kan velge hvilket innhold de vil ha. Dette er ikke en helt ny idé. To av de som har hatt muligheten en stund er Google News og New York Times' "My times".

Den umiddelbare dommen etter å ha lekt med den nye BBC-siden noen minutter er at jeg liker NY Times bedre. Det er flere valg og enda mer mulighet til personalisering. Jeg savner for eksempel mulighetene til å få flere nyhetssaker, velge saker etter tema/stikkord, eller legge inn innhold fra andre siders feeder.

Skal du først gjøre noe personaliserbart må det være mulig å få innholdet helt personlig og individuelt. Her synes jeg ikke BBC går langt nok.

BBC går likevel et hakk lenger enn NY Times på et punkt. Der amerikanerne har dette på en side du aktivt må velge, er det selve hovedforsiden som er slik hos britene.

To saker om samme sak

Paul Bradshaw gjør en interessant sammenligning av to forskjellige rapporter fra Afghanistan i sin Online journalism blog. Det ene er en videobloggpost fra ITV, den andre en mulitmediepakke fra Reuters. Begge tar sikte på å gi et "behind the scenes"-bilde fra krigen. Med særdeles forskjelig resultat.

Bradshaw skriver:

Now obviously the video blog and the multimedia interactive are different mediums with very different investments of time and money. But the reflectiveness of the Reuters piece could have just as easily been done with a video blog. In other words, a video blog doesn't have to be superficial.
Instead, ITV has opted for entertainment over insight -- which is understandable: that's what ITV News is known for, what its audience has perhaps come to expect. This is blog-as-diary rather than blog-as-journalism.

Gå til bloggen hans for å se de to sakene.

Verktøy for å blogge fra konferanser

Fra Car 2008 her i Houston blogger jeg på tradisjonell måte. Jeg skriver enkeltstående poster om ting jeg synes er interessant, enten i lunsjen, på ettermiddagen eller under seminarene om de ikke er så innmari interessante. Men andre vil ønske å dekke en konferanse som dette løpende, som om det var et sportsarrangement eller en annen nyhetshendelse. Det finnes flere verktøy til slik liveblogging som det kalles. Et av dem er coveritlive.com

Det du skriver publiseres løpende, nærmest som en IM-samtale. Du kan ha med videoer og bilder i tekstfeeden og stille spørsmål og meningsmålinger til leserne dine underveis. Når du er ferdig med å blogge kan du spille hele bloggposten om igjen som om det var en video og se hvordan forløpet utspant seg.

Kim Pearson hadde en fin liste med eksempler på journalistisk bruk av dette i en post om liveblogging på Emedia Tidbits-bloggen tidligere denne uka.

Firefox plugins og visualiseringer - datastøttet journalistikk the New York Times way

Første dag av Car 2008 er over og blant høydepunktene i dag var seminaret med Tom Torok og Brian Hamman fra New York Times Torok er chief database editor og en trollmann med databaser og databehandling. Brian Hamman er "the new kid" om vi skal tro Toroks omtale av hva han driver med.

Blant verktøyene de har utviklet er en lenkegenerator som lenker databasene de har laget sammen med hverandre. Det virker som følger:

En reporter gjør et søk i en av de interne databasene, for eksempel den som viser hvem som har gitt hva til hvilken politisk kandidat i New Jersey. I resultatlista kommer blant annet hvem som har gitt, hvor mye, når de gjorde det, til hvem og hvem han eller hun jobber for. Over resultatlista kan du velge å samkjøre denne basen med et søk i basen over hvem som har fått offentlige kontrakter i samme stat. Resultatene i det første søket blir da automatisk lenker som du kan klikke på for å søke på det begrepet i den andre basen. Enkelt og svært effektiv.

Et annet verktøy de bruker for å se sammenhenger i store tekstmengder et Many Eyes fra IBM. Verktøyet er gratis å bruke, men dataene du bruker det på blir synlig for alle, hvilket selvsagt kan være et aber for en journalist som vil bruke det på kildemateriale. Many Eyes visualiserer sammenhenger og datamengder på flere måter. En av dem viser hvor mange ganger ord står i sammengheng, ved å gjøre ordene mindre eller større, som en tag cloud. Her er systemet brukt på forklaringen til daværende justisministerkandidat Alberto Gonzales under utspørringen i kongressen.

En annen ting de jobber med å utvikle er plug ins til reporternes Firefox-nettlesere. Disse skal for eksempel kunne skrape en hel nettside og sende den inn i redaksjones databaser ved et lite klikk. En svært spennende tankegang.

Ellers hadde Tom Torok mye gildt å si om norske FASTs ESP internsøk. Systemets evne til å kategorisere ord i tekst som personnavn, steder, fenomenet, pengesummer osv var imponerende. Et sterkt verktøy for å lete etter sammenhenger i store tekstmengder. I praksis gir systemet deg mulighet til å søke i en mengde tekstdokumenter som om de var strukturerte databasser.

Også prisen var imponerende - i nabolaget av en kvart million dollar. Tom Toroks spådom er at denne teknologien kommer til å bli langt billigere når Microsoft kjøper opp Fast. Det er lov å håpe.

Car 2008: "Houston, we have a problem!"

Klokka er tre på natta i Norge og i hodet mitt. Her i Houston er den bare åtte på kvelden. Jeg har akkurat ankommet for å delta på CAR 2008, den store årlige konferansen i USA for "computer assisted reporting" i regi av Investigative reporters and editors. Programmet lover godt med mange praktiske sesjoner:

One track of panels will show how mash-ups, wikis, interactive databases on the Web and other applications can help build and present investigative and in-depth stories. The top practitioners in the country and the world will be in Houston to lead this exciting track.

There also will be panels at which beat reporters can learn about databases for their areas of interests and how to analyze those databases to produce high-impact stories on a regular basis. Other sessions will address the interest and needs of editors ‑ who need to know how to ask the right questions and bulletproof CAR stories ‑ and of broadcast journalists who work under heavy deadline pressure.

Dette lover godt!

Jeg er her sammen med kollega Ståle de Lange Kofoed og sammen skal vi prøve å få blogget en del om godbitene fra konferansen. Men først skal jeg prøve å sove bort jetlagen.

Den frie ytringen stanser der andres makt over teknologien begynner

Den som eier publiseringsutstyret kan bestemme hva som publiseres. I gamle dager eide avisene stort sett eid sin egen trykkpresse og kontrollerte dermed makten over hva som kom ut i det offentlige.

Internett har gitt alle adgang til å ytre seg. Langt de fleste ytrer seg på nettsider eller via tjenester de ikke eier selv. Skulle de av mer eller mindre gode grunner bli utestengt kan de alltids finne seg en annen plass å publisere innholdet sitt. Det eneste de taper er den informasjonen de har lagt ut på nettstedet de har mistet tilgang til.

Også mange nettmedier leier publiseringstjenester og serverplass av andre firmaer. Tekniske og økonomiske årsaker ligger bak. Men, dermed legger de også sin redaksjonelle frihet i hendene til firmaer som ikke styres av samme publisistiske prinsipper som dem selv. Og, med sine store innholdsmengder kan de ikke bare finne en ny publiseringstjeneste og droppe alt det gamle.

Et godt eksempel ble rapportert av NRK i dag. Organisasjonen Human Rights Service opplevde at nettsideleverandøren fjernet de omstridte Muhammed-karikaturene og redigerte stoffet på organisasjonens nettsider. I samme NRK-sak kommer det fram at store norske medier som VG, Dagbladet, A-presseavisene og TV2 bruker eksterne firmaer til lagring. En parallell er at mange norske mediehus bruker det danske firmaet Xstream til publisering av video på nett.

I saker som er omstridte, på juridisk eller annet vis, er selvsagt ikke et tilfeldig internettfirma like gira på å havne i retten, møte boikott eller eventuell sabotasje i den frie presses navn som mediene er. Derfor bør medier nå som før sikre seg både kunnskap om og eierskap til publiseringsteknikken.

Teknologi er for viktig til å overlate til teknologene alene.

Anonymisering og identifisering i googlingens tid

I dekningen av lommemannensaken har så langt ingen medier gått ut med navnet på den siktede mannen. Men mange har likevel gått langt i å identifisere han, gjennom de detaljene de har publisert om vedkommende. Dette har mine kolleger på IJ Gunnar Bodahl-Johansen, Ståle de Lange Kofoed og jeg skrevet en kronikk som er publisert på Journalisten.no.

Du kan lese og delta i debatten i Journalistens artikkel om saken .

Er borgerjournalistikken i ferd med å dø?

Borgerjournalistikk, folkejournalistikk, grasrotjournalistikk, citizen journalism. Nytt barn har mange navn. Mange har vært skeptiske og nå får disse ammunisjon fra en av bevegelsens egne. Steve Outing sier nå at han begynner å tro at for et mediehus å satse for mye på borgerne som journalister er feil. Stoffet blir bare dårligere.

Ikke vanskelig å være enig med ham i akkurat det, dersom vi tenker at "borgerne" skal lage stoff innenfor et mediehus med forventning om at det skal se ut proffe saker.

Det er likevel noe tidlig å erklære grasrotjournalistikken for helt død, selv om resultatene ennå ikke har blitt så bra som de ivrigste forkjemperne ser for seg.

Uansett: Jeg har aldri vært noen stor fan av begrepet grasrotjournalistikk. For det første er begrepet en selvmotsigelse. Dessuten, mener jeg, er det gal måte å utnytte brukernes kunnskap, innsats og informasjon på for en redaksjon.

Journalistikk er navnet på en virksomhet med spesifikke krav til etikk, kildekritikk, metode, uavhengighet, presentasjon, osv. Dersom stoffproduksjonen overholder disse kravene er det journalistikk, god eller dårlig. Dersom det er en ubetalt person som gjør det er han eller hun bare en frilanser med dårlig forretningssans.

Dersom stoffet ikke oppfyller kravene er det ikke journalistikk, men et utspill, en meningsytring, en informasjonsbit.

Jeg synes begrepet brukerinnhold er langt mer dekkende og mer presist, og dermed nyttigere å bruke. Og det viser forskjellen mellom hva som er faget journalistikk og hva som er kontakt og innholdsutveksling mellom redaksjon og kilde.

Mens grasrotjournalistikken hittil har vært relativt uinteressant, har brukerinnhold og den journalistiske utnyttelsen av det kommet langt. (Youtube er full av brukerinnhold, men grasrotjournalistikk er det ikke mye av.)

Et nylig eksemple i Norge er saken om vektere som la en person i bakken på åpen gate i Oslo. Den første videoen ble tatt av en Scanpix-fotograf, men en forbipasserende hadde også filmet hendelsen fra en annen vinkel og fra et tidligere tidspunkt, med starten på basketaket. Et annet eksempel er Ali Farah-saken, og det finnes flere saker der brukerne har bidradd med video, bilder, observasjoner, og annen informasjon, som så journalistene har bearbeidet og satt i sammenheng.

Et av de klassiske eksemplene i Norge er VG Netts dekning av Tsunami-katastrofen der redaksjonen gjennom bred kontakt med brukerne klarte å sette sammen en langt mer presis liste over savnede enn det UD og Kripos klarte flere dager senere. Aftenpostens reisesider der brukeren bidrar på mange vis er et annet eksempel.

Det er denne typen brukerinnhold som kan redde journalistikken, fordi det gjør den bedre.

Flere kilder kan umulig ikke gjøre saken din dårligere. Kombinasjonen av journalistisk metodikk og presentasjon på den ene siden og "hele folket" som bidrar med kildeinformasjon på den andre, er en sterkt våpen.

Les mer:

Steve Outing: An Important Lessong About Grassroots Media i Editor & Publisher
Citizen journalism on its way out? - sfnblog: "Citizen journalism on its way out? By Leah McBride Mensching, Friday 30 November 2007

Hør meg på P2s Kulturnytt

Nå i ettermiddag skal jeg delta i P2s Kulturnytt for å snakke om web 2.0 og hvordan det påvirker de tradisjonelle journalistiske bedriftene. Bakgrunnen er opprøret blant britiske journalister, blant annet omtalt i Journalisten. Slå på radioen rett over 15.00 eller hør på nettradioen til NRK både under og etter.