Om hvorfor Giskes forslag om et medieombud er lite lurt

Kulturministeren vil utrede et medieombud som skal skjerme den lille mann både på de tradisjonelle mediene og mot overgrep og brudd på personvernet på internett, i følge VG. På Dagsnytt Atten i kveld prøvde han å argumentere for at det i hovedsak skal være et ombud der folk kan få hjelp til å få sladder, rykter og nakenbilder av seg selv fjernet fra nettet.

Som journalist er jeg motstander av ordningen med et medieombud siden det har en klang av sensur som står fjernt fra den norske tradisjonen. Men det er verre enn som så: Dersom norske medier har stelt seg så ille at den lille mann og kvinne må ha et regjeringsoppnevnt ombud til å hjelpe seg mot dem har mediene spillt fallit og sveket sin værens grunn.

De journalistiske mediene, "pressen" om du vil, skal være den lille mann og kvinnes ombud. Det er vi som skal hjelpe og verne innbyggerne mot overgrep og urettferdig maktutfoldelse fra konge, regjering, stat og storting, kommuner, kriminelle, kapitalister, partipolitikere og alle andre med makt. Herunder mediene selv, men det er vi ikke så flinke til. Ennå. Dessverre.

Når ombudet både skal vokte både hele nettet og de tradisjonelle mediene er det et særs sprikende mandat. Det vitner om at Giske og rådgiverne som har lansert forslaget ikke helt har skjønt nettets natur. For de tradisjonelle medienes del er det alltid en redaktør å gå i rette med. På nettet må de i stor grad ta disktributørene. Enten de som eier serverne der den krenkende informasjonen ligger, eller, grøss og gru, be isp'ene stanse bestemte sider. Altså sensur.

Giske sa i Dagsnytt Atten at målet ikke er å sensurere Aftenposten og dess, men å hjelpe enkeltpersoner som får lagt ut et nakenbilde mot sin vilje eller blir utsatt for ondsinnet sladder. Siden de fleste serverne sånnt skjer på er i utlandet kreves det godt med advokattimer. Kanskje løsningen for Giske heller er å gi fri rettshjelp til alle som blir utsatt for sjikane i en eller annen grov form på nettet.

Statsråden fikk servert en rekke andre motforestillinger i studio både av Journalisten-redaktør Helge Øgrim og Heidi Nordby Lunde i ABC Nyheter også kjent som Vampus. Debatten kan du høre i NRKs nettradio eller podcast - den kommer ca 25 minutter ut i sendingen.

Hvor offentlig er facebookprofilen din?

I en rekke saker i Norge, nå sist med jentene som er siktet for narkotikasmugling i Bolivia, har journalisters bruk av informasjon fra profiler fra Facebook og sosiale nettverkssteder vært diskutert. Andre eksempler er rasulykken i Ålesund og drapet på en 29-åring i Nordland.

I dag siterer Journalisten.no Journalism.co.uk som omtaler en undersøkelse britiske Press Complaints Comission har fått utført.

Undersøkelsen viser klart at folk oppfatter at en personlig profil og informasjonen de har lagt ut der er i en privat eller halvprivat sfære:

Nine out of ten (89 per cent) web users are in favour of the introduction of guidelines about the type of personal information that can be published online so that they can more easily seek redress if material is wrong or intrusive, a study has claimed.

Jeg opplever at mange journalister derimot oppfatter denne type informasjon som ute i det offentlige rom, og at de dermed står relativt fritt til å sitere den.

Jeg mener det ikke er så enkelt. Even Westvang fra Bengler (som driver underskog.no) bruker samme bilde i Journalistens artikkel som jeg har brukt i kurssammengenger og andre diskusjoner der temaet har kommet på bane:

Informasjonen du legger på facebookprofilen din er mer å sammenligne med det du forteller venner rundt et kafébord. Ja, det er i det offentlige rom, men det betyr ikke at du ønsker at folk på nabobordet som overhører samtalen skal sitere deg på det.

De langt fleste journalister ville heller ikke direkte sitert en samtale de overhørte, men heller brukt informasjonen først når de fikk den bekreftet av samme kilden, eventuelt andre, etterpå.

Dette er en generell betraktning. Det finnes mange avskygninger av problemstillingen.

Her er noen:

- Facebook kan sies å være i en særstilling siden folk står fram med fullt navn og de inviterer venner aktivt. Dermed er kanskje dette et mer privat rom enn andre nettverk der folk bruker nick og profilen ligger helt åpne.

- At noen ikke vet eller skjønner at Facebookprofilen deres er helt åpen for alle i samme netverk med mindre de snurper igjen tilgangen bør ikke lastes dem. Vær varsom-plakaten, både punkt 3.3 og 3.9, kommer inn på slike problemstillinger.

- Det finnes eksempler på at kjente folk har fått laget falske profiler i sitt navn. Siste eksempel er Jens Stoltenberg på Twitter. Det er grei kildekritikk å sjekke at den du siterer faktisk er den rette.

Anonymisering og identifisering i googlingens tid

I dekningen av lommemannensaken har så langt ingen medier gått ut med navnet på den siktede mannen. Men mange har likevel gått langt i å identifisere han, gjennom de detaljene de har publisert om vedkommende. Dette har mine kolleger på IJ Gunnar Bodahl-Johansen, Ståle de Lange Kofoed og jeg skrevet en kronikk som er publisert på Journalisten.no.

Du kan lese og delta i debatten i Journalistens artikkel om saken .

Rapporten om sjekkheftejournalistikk i Norge

Min gode kollega Gunnar Bodahl-Johansen her på IJ har skrevet en utførlig rapport om kjendisjournalistikken og kildebetaling i Norge. Rapporten ble presentert under en åpen høring Oslo mandag. Her er en lenke til siste nyheter om saken.